Vedtak
Hovedutvalget for næring, miljø og utvikling viser til klage av 21. desember 2022 på hovedutvalgets vedtak av 15. november 2022 hvor det ble innvilget dispensasjon for oppføring av fritidsbolig på eiendommen gnr 114 bnr 134 i Storbukt.
Hovedutvalget for næring, miljø og utvikling tar ikke klagen til følge.
Klagen oversendes Statforvalteren i Troms og Finnmark til videre behandling.
Hovedutvalget for næring, miljø og utviklings vurderinger i saken under:
Ettersom Statforvalteren i Troms og Finnmark etter hovedutvalgets vedtak ble påklaget har kommet med en uttalelse om å avslå søknaden om dispensasjon, jfr. uttalelsen av 19. april 2023, er det hovedutvalgets vurdering at Statforvalteren i Troms og Finnmark
ikke vil være habil som klageinstans.
Hovedutvalget for næring, miljø og utvikling mener derfor at departementet må oppnevne en settestatforvalter som klageinstans.
Etter forvaltningslovens § 33 andre ledd skal kommunen som underinstans foreta de undersøkelser som klagen gir grunn til. Det påklagde vedtaket kan oppheves eller endres dersom klagen finnes begrunnet,
Hovedutvalget kan ikke se at det i klagen framkommer nye opplysninger eller anførsler av betydning utover de utvalget var kjent med forut for sitt vedtak av 15. november 2022.
Klagen inneholder i hovedsak en gjentakelse av det som har vært anført tidligere fra reinbeitedistriktet om påståtte konsekvenser av innvilgelse av dispensasjon. Dette er forhold som ble vurdert av hovedutvalget da dispersjon ble innvilget.
Hovedutvalget finner likevel grunn til å kommentere noen av de forhold som er tatt opp i klagen og i kommunedirektørens saksframlegg.
Det hevdes i klagen at utvalget ikke har vurdert de samlede virkninger av alle tidligere, nåværende og planlagte tiltak. Dette er ikke riktig.
Ved innvilgelse av dispensasjon tok utvalget utgangspunkt i den faktiske situasjonen for reindrifta, hvordan den har utviklet seg de siste 50 åra og hvordan utviklinga antas å ville bli framover. På dette grunnlaget gjorde så utvalget en vurdering av om og i tilfelle hvordan situasjonen for reindrifta ville endre seg dersom det ble innvilget dispensasjon for å bebygge den fradelte hyttetomta med en ny hytte. Utvalgets vurdering var at dispensasjonen ikke ville ha negative konsekvenser av betydning for reindrifta.
Basert på det som framkommer i klagen og delvis også i kommunedirektørens saksframlegg, finner utvalget det nødvendig å minne om at saken gjelder 1 – én – ny hytte, ikke et større hyttefelt. Spørsmålet er hvilke konsekvenser denne ene hytta vil ha for reindrifta.
Ifølge Statistisk Sentralbyrå (SSB) er det i 2022 til sammen 1596 fritidsboliger i kommunen. Gjennom dispensasjonsvedtaket er det gitt tillatelse til én ny hytte. Det innebærer følgelig en økning i antall fritidsboliger med 0,6 promille.
Verken i klagen eller i kommunedirektørens saksframlegg er det påvist at denne ene hytta vil få noen reelle negative konsekvenser for reindrifta. Det skrives begge steder kun generelt om reindriftas behov. Men det gjøres ikke engang forsøk på å forklare enn si å sannsynliggjøre at denne omsøkte hytte vil ha noen som helst negative virkninger for reindrifta, enn si negative virkninger av betydning.
Ifølge SSB har kommunen et areal på 2 693 km2. Bebygd areal er til sammen 13,72 km2. Det tilsvarer 5 promille av samlet areal.
Jordbruksarealet i kommunen er på 5 km2. Det utgjør knapt 2 promille av samlet arealet
Reindrifta har følgelig til disposisjon over 99 % av arealet i kommunen.
Det bebygde arealet i kommunen som opptas av fritidsboliger er på 1,39 km2. Det utgjør 0,5 promille av alt areal i kommunen.
Tomta som dispensasjonen gjelder er på 1, 6 dekar.
Det sier seg selv at et så forsvinnende lite arealbeslag ikke vil ha noen betydning for reindrifta, være seg i form av tapt beiteareal eller på annen måte.
Når kommunedirektøren i sitt saksframlegg har gjort det til et poeng at Storbukt-området er markert som trekk- og flyttlei på kart, og har henvist til reindriftslovens § 22 som omhandler flyttleier, finner utvalget det nødvendig å påpeke at det bestemmelsen i § 22 setter forbud mot, er å stenge en flyttlei.
Å bygge en hytte på den inneklemte tomta mellom to andre hytter mellom den offentlige vegen og sjøen, vil ikke stenge noen flyttlei. Like lite som den eksisterende bebyggelsen i Storbukt i form av boliger og fritidsboliger har stengt eller stenger flyttleier som måtte eksistere.
Utvalget finner det i den forbindelse grunn til å minne om at det på kartet er inntegna en svært bred flyttlei som omfatter hele arealet mellom vegen og sjøen, selve fylkesvegen og et større areal på oversida av fylkesvegen. All bebyggelse og fylkesvegen samt all innmark inngår således i arealet som på kartet er angitt som flyttlei.
Det er feil når kommunedirektøren i saksframlegget skriver at en flyttlei kan gå over arealer som gjennom åra er gjort om til innmark, og at reindrifta fortsatt har rett til å flytte over arealet. I reindriftslovens § 22 første ledd er det angitt følgende:
«Reindriftsutøvere har adgang til fritt og uhindret å drive og forflytte rein i de deler av reinbeiteområdet hvor reinen lovlig kan ferdes og adgang til flytting med rein etter tradisjonelle flyttleier.»
«Hvor reinen lovlig kan ferdes», følger av reindriftslovens § 19. Det er i fjellet og i utmark. På innmark kan reinen ikke lovlig ferdes.
Noen tradisjonelle flyttleier har heller aldri eksistert forut for oppdyrking av områdene. I den forbindelse er det grunn til å vise spesielt til det som framgår av heftet «Storbukt – der sjøfinnan bodde», jfr vedlegget til advokat Oddmund Enoksens brev til kommunen av 15. februar d.å. I dette heftet framgår det eksplisitt at Storbukt ikke var noe reinbeiteområde – det var gjerder og porter mellom eiendommene og det kom aldri rein ned til husene.
Utvalget stiller seg undrende til at kommunedirektøren velger å overse disse opplysningene fra de som har bodd og virket i Storbukt.
Kommunedirektøren hevder i saksframlegget at de anførsler som tiltakshaver har kommet med og som utvalget har vektlagt for så vidt gjelder spørsmålet om eiendommen er innmark eller utmark, ikke er relevante.
Også på dette punkt stiller utvalget seg undrende til det som framkommer fra kommunedirektøren. For det er jo kommunedirektøren selv som har brukt mye tid og stor plass i tidligere saksframlegg og øvrige saksdokumenter gjennom flere år på å argumentere for at eiendommen er utmark og ikke innmark, og at dette hadde betydning for behandlinga av saka. Da var det selvsagt nødvendig og foranledning til at både tiltakshaver og hovedutvalget drøftet og tok stilling til dette spørsmålet. At stadig nye saksbehandlere hos kommunedirektøren har ulike vurderinger av spørsmålet, er verken noe tiltakshaver eller hovedutvalget har ansvar for.
Utvalget viste i vedtaket til følgende fakta med hensyn til reintallsutvikling:
- reinbeitedistriktet fra 1969 til 2002 mer enn fordoblet sitt reintall (fra 820 til 1758).
- reinbeitedistriktet fra 2002 til 2011 økte reintallet med nesten 80 % (fra 1758 til 3152).
- reinbeitedistriktet både i 2002, 2011 og 2013 hadde et langt høyere reintall enn det som var lovlig.
Denne reintallutviklinga er uforenlig med reinbeitedistriktets påstand om at beitearealene er redusert. Utviklinga er også uforenlig med påstanden om at økt menneskelig aktivitet i utmarka har hatt vesentlige negative konsekvenser for reindrifta.
For så vidt gjelder tilgang på arealer for reindrifta, herunder gjennom reduksjon i landbrukets bruk av arealer, vil hovedutvalget også vise til uttalelsen fra Vest-Finnmark rådet, en allianse bestående av de 7 kommunene Alta, Hammerfest, Hasvik, Loppa, Måsøy, Nordkapp og Porsanger, som ble sendt 17. februar 2022 til fire departementer.
Følgende avsnitt fra denne uttalelsen finner vi grunn til å sitere:
Våre medlemskommuner og våre fastboende innbyggere har de siste 50 årene opplevd at antall rein har fordoblet seg i våre kommuner; fra 39304 reinsdyr i 1969 til 78729 reinsdyr i 2020. I 2010 var det registrert 104820 reinsdyr i våre medlemskommuner. Parallelt med dette har man hatt en utvikling der innføringen av motoriserte hjelpemidler utgjorde en fundamental driftsendring for reindriften for a gjøre gjeterarbeidet lettere. Innføringen av ny teknologi var således den viktigste enkeltfaktoren som har gjort det mulig å opprettholde den store økningen i reintallet de siste 50 årene (se pkt. 1 i drøftingsgrunnlaget som er vedlagt denne uttalelsen).
Den formidable økningen i reintallet medfører også økt beitetrykk på reinbeitene i våre medlemskommuner (se pkt. 2 i drøftingsgrunnlaget som er vedlagt denne uttalelsen). Antall rein pr km 2 har i enkelte kommuner økt både 4 og 5 ganger de siste 50 årene.
I samme periode har det vært en meget sterk reduksjon i antall enheter i landbruket, noe som har medført at store arealer som har vært benyttet som beite-, slåtte- og dyrkingsmark nå har blitt tilgjengelig for andre beitedyr (herunder rein). I perioden 2010-2020 har det i de tre kommunene Alta, Hammerfest og Porsanger alene vært en reduksjon på 2509 dekar (2,51 km?) benyttet areal til landbruksformål. Det er vanskelig å finne tall for alle våre 7 medlemskommuner for de siste 50 årene, men det er ikke vanskelig å trekke konklusjonen om at det er frigitt store volumer av landbruksarealer i Vest-Finnmark (se pkt. 3 i drøftingsgrunnlaget som er vedlagt denne uttalelsen).
Det vises til arealregnskapet til Hammerfest kommune som viser at reindrifta har fått i størrelsesorden 9 kvadratkilometer med "nytt" areal tilgjengelig.
Dette gjennom at områder er klassifisert, og omklassifisert som LNFR i den nye arealplanen til kommunen.
Hele uttalelsen sammen med drøftingsgrunnlaget som lå til grunn for uttalelsen.
I det påklagde vedtaket viste hovedutvalget til at det i Storbukt tidligere har vært vesentlig større aktivitet av mennesker og husdyr enn det er i dag. Dette er åpenbart relevant ettersom reindrifta har påberopt seg som argument at en ny hytte vil medføre en økt forstyrrelse av reinen.
I forbindelse med klagebehandlinga er det nå dokumentert at det forut for evakueringa av Storbukt høsten 1944 bodde til sammen 70 personer i Storbukt. Det var aktiv jordbruksdrift i bygda med både storfe og småfe. Og innmarka var inngjerda. – Utvalget viser her til advokat Enoksens brev av 15. februar 2022 og heftet som det er henvist til i punkt 9 ovenfor.
70 personer er det mangedobbelte av det antall personer som i dag benytter bolig eller fritidshus i Storbukt. Det er dermed klart at den mulige forstyrrelsen som mennesker i dagens Storbukt måtte innebære for reinsdyr, er mange ganger mindre i dag enn den var tidligere.
Hovedutvalget konstaterer at kommunedirektøren i sitt saksframlegg verken har kommentert, drøftet eller vektlagt dette viktige forholdet. Dette anser hovedutvalget for å være en vesentlig mangel ved saksframlegget.
En ny hytte i Storbukt vil i praksis medføre en økning på et par personer i forbindelse med bruk av hytta. Etter hovedutvalgets vurdering er det ikke mulig å kunne påstå at en slik endring vil ha noen reell negativ betydning for reindrifta i området. Og selv med denne endringa vil antall personer i området fortsatt være mange ganger mindre enn det det var tidligere i samme område.
Den 28. mai 2021 kom det nye statlige planretningslinjer for differensiert forvaltning av strandsonen langs sjøen. Etter disse retningslinjene skulle det være en mindre streng praktisering av forbudet mot bygging i 100 meters beltet langs sjøen i de områdene av landet hvor det ikke var utbyggingspress.
Hele Finnmark ligger etter disse retningslinjene i sone 3 hvor det skal være lettest å få tillatelse til bygging innenfor 100 meters beltet.
Hovedutvalget konstaterer at kommunedirektøren overhodet ikke har nevnt eller vektlagt dette i saksframlegget. I stedet har kommunedirektøren argumentert som om praktiseringa av dette forbudet er lik for hele landet. Dette er nok et eksempel på at saksframlegget både er mangelfullt og ubalansert.
Kommunedirektøren har i saksframlegget lagt stor vekt på at det i denne saken er tale om dispensasjon fra «flere» forhold.
Etter hovedutvalgets vurdering blir det feil å anse dispensasjon fra forbudet mot bygging i 100 meters beltet som flere forhold bare fordi dette forbudet både følger av plan- og bygningsloven og dessuten er inntatt som planbestemmelser i arealplanen. Det dreier seg om ett og samme forhold.
Det er videre et faktum at kommunedirektøren i sitt første saksframlegg, som ble utarbeida i 2021 allerede før de nye planretningslinjene omtalt i punkt 14 ble innført, fant at vilkårene for å innvilge dispensasjon for bygging i 100 meters beltet var oppfylt. Det samme er også lagt til grunn i kommunedirektørens senere saksframlegg i denne saken.
Reelt sett er det derfor kun spørsmålet om å dispensere fra arealplanbestemmelsen 3.3.1 om antall nye fritidsboliger, som det har vært disputt om. Det hele koker således ned til å handle om hvorvidt det skal dispenseres slik at det kan bygges en fjerde fritidsbolig utover de tre som det var vedtatt i arealplanen.
Det er på denne bakgrunn tale om dispensasjon for to forhold:
Fra forbudet mot bygging i 100 meters beltet ved sjøen
Fra arealplanens bestemmelse om antall nye fritidsboliger i planperioden (økning av antallet fra 3 til 4)
I saksframlegget har kommunedirektøren vektlagt uttalelsen som Statforvalteren har kommet med i etterkant av hovedutvalgets vedtak og klagen på dette vedtaket.
Etter hovedutvalgets vurdering er det ikke grunn til å legge nevneverdig vekt på denne uttalelsen.
For det første er det klart at Statsforvalteren uttalte seg positivt til å dispensere fra strandsone bestemmelsene (forbudet mot bygging i 100 meters beltet) i sin høringsuttalelse av 2. mars 2021. Her ble følgende uttalt:
«Statforvalteren i Troms og Finnmark viser til kommunen brev av 24. februar i år, hvor vi inviteres til å gi uttalelse til søknad om dispensasjon. Statforvalteren har ingen merknader til at søknaden innvilges.»
For det andre er det på det rene at Statforvalteren lot være å uttale seg da kommunen sendte til uttalelse søknad om dispensasjon fra reguleringsbestemmelsen om antall fritidsboliger. Ettersom Statsforvalteren allerede hadde uttalt seg positivt om å bebygge den aktuelle tomta gjennom dispensasjon, var det åpenbart ikke nødvendig å uttale seg en gang til om samme sak. Det har jo heller ikke Sametinget og fylkeskommunen gjort.
Hovedutvalget har derfor vanskelig for å se at den manglende uttalelsen skulle bero på en «inkurie» slik det to år seinere hevdes fra Statsforvalteren og da gjennom en annen saksbehandler enn den som håndterte saka for to år siden.
For det tredje viser utvalget til at det tidligere var en retningslinje i plan- og bygningslovens § 19-2 om at kommunen ikke burde dispensere i sak hvor statlige høringsinstanser har uttalt seg negativt. Denne retningslinja ble fjernet ved lovendring 18. juni 2021. Endringa ble begrunnet med at dette var regler som satte unødvendig skranker som det kommunale selvstyret.
Hovedutvalget fastholder at å kreve at tiltakshaver i dette tilfelle må få utarbeidet en reguleringsplan for å komme i posisjon til å kunne søke om byggetillatelse for hytte på eiendommen, vil være et helt urimelig og uforholdsmessige krav.
Kostnadene ved en reguleringsplan vil for vekk beløpe seg til 1 million kroner. Det er ingen privat hyttebygger som vil kunne ta en slik ekstrakostnad. I tillegg kommer at selv etter å ha påtatt seg en slik kostnad, vil tiltakshaver i dette tilfelle ikke ha noen garanti for at reguleringsplanen blir vedtatt. Og blir den vedtatt, kan planen bli opphevet eller endret etter klage.
I praksis er det aldri aktuelt å kreve en egen reguleringsplan for et så lite og beskjedent tiltak som ei hytte. Det er for hyttefelt med flere hytter at dette kan være aktuelt.
Hovedutvalget fastholder også at det ikke se at utarbeiding av en reguleringsplan vil kunne belyse saken på noen annen eller bedre måte enn det som er gjort i behandlinga av dispensasjonssøknaden. I praksis vil det være de innvendinger som reinbeitedistriktet har kommet med mot å bygge denne ene hytta i Storbukt som bli hovedtemaet også i en regulerings prosess. Disse innvendingene har vært kjent og har blitt grundig vurdert så vel i saksforberedelsen som i hovedutvalgets vedtak. Det er ikke utsikt til at det vil framkomme noe nytt som de samme innvendingene som være gjenstand for en regulerings prosess.
Hovedutvalget fastholder det som er uttalt i den påklagde vedtaket om fordelene ved å innvilge dispensasjon.
Hovedutvalget finner i den forbindelse grunn til igjen å vise til uttalelsen fra Vest-Finnmark Rådet. Her framheves særskilt den store betydninga det har for folks vilje til og ønske om å bosette seg i Finnmark at det legges til rette for å kunne bygge seg en hytte og gjøre bruk av utmarka til rekreasjon og sanking.
Når hovedutvalget har funnet grunnlag for å innvilge dispensasjon i denne saken, er dette et av hensynene som er vektlagt. Det vil ikke være liv laga for opprettholde og helst øke befolkninga i Finnmark hvis folk opplever at de blir unødig hindret i å kunne skaffe seg en hytte og bruke utmarka slik det har vært vanlig i fylket.
Behandling
Votering:
Kommunedirektørens innstilling
For: 0 stemmer
Mot: 7 stemmer - Ap 2, FrP 1, Sp 1, UAVH 3
--------------------------------------------
Nytt forslag fra Kurt Methi satt opp mot nytt forslag fra AP
Nytt forslag Kurt Methi, uavh: 5 stemmer - FrP 1, Sp 1, UAVH 3
Nytt forslag AP: 2 stemmer - Ap 2