For gamle Le Carré-fans er dagens anbefalte godbit ikke til å komme utenom. Spionromanens mester fornekter seg ikke, 88 år gammel og fremdeles like utspekulert og infam bak sin kostskoleengelske liksomdannede fasade som han alltid har vært. Og nå kommer han og gjør noe så sært som badminton til teaterkulisse for intrigemakeriet og lar det hele ende som en fullblods komedie der den som ler sist, ler best.
Forfatteren skriver i første person, og gir deg som leser ingenting annet enn etterretningsagenten og badmintonmesteren Nats meget personlige synsvinkel å bygge på. Denne selvpålagte begrensningen utnytter Le Carré til fulle. Når den halvgamle Nat begynner å møte den unge Ed til regelmessige badmintonkamper, og de etablerer et slags vennskap, avslører Nat selvfølgelig ikke hva som er hans egentlige beskjeftigelse, men lirer i vage ordelag av seg noe om en eller annen slags forretningsvirksomhet. Fordi dette jo er noe han helst vil unngå å snakke for mye om, godtar han at unge Ed heller ikke sier noe mer om jobben sin enn at det har noe med media og sånt å gjøre, nyhetsformidling kanskje, og at han har et heller kritisk blikk på både arbeidsgiver og sin daglige dont.
Derfor lar Nat sin unge, engasjerte og ivrige venn snakke alt han vil om sitt yndlingstema: Dagens politiske situasjon, der forargelsens opphav er å finne hos demonene Putin, Trump og Brexit. For Ed er en tyskvennlig europeer som ser med forferdelse på hvordan hans elskede liberale demokrati er i ferd med å degenerere rett foran øynene på ham. Nat er i bunn og grunn enig med ham, selv om han uttrykker det i mer moderate ordelag, slik det sømmer seg en eldre, mer erfaren herre. Og her må anmelderen følge forfatterens eksempel og ikke røpe mer. Ikke så mye som en lecarréisk antydning om hva det egentlig handler om. (Og for all del hold deg unna NRK P2. Anmeldelsen jeg hørte der om morgenen siste søndag i februar var en spoiler, tilsiktet eller ikke, men da hadde jeg lest boka ferdig.)
Hvis du som leser er av dem som liker å føle at du ligger et hestehode foran hovedpersonen, finner du nok ledetråder til å tro at det er det du gjør, helt til du innser at Nat rett og slett ikke har fortalt deg alt han tenker, bare hva han ser, hører og fornemmer. Når det store, overraskende vendepunktet kommer, blir Nat mer sjokkert enn deg, for her faller brikkene på plass nøyaktig som du har hatt på følelsen hele tiden. Men Nat har som gammel, dreven spion sitt uoffisielle kontaktnett og sin fonetisk finslipte språklige ekspertise å bygge på, og han lar deg skjønne at alt ikke er som det ser ut som, og herfra og ut er det han som leder an og du får mer enn nok med å holde følge.
Anbefalt av Terje.