Av Ole Øyvind Sand Holth
Gyldendal 2019
Elizabeth Hoff, utdannet jordmor, jobbet som sjef for Verdens Helseorganisasjon (WHO) i Syria fra 2012 til sommeren 2019. Hva jobben gikk ut på, er vel ikke noe de fleste ble gjort kjent med. Norske media hadde fra begynnelsen i 2011 gjort seg opp en mening om hvilke sider av frontlinjen de gode og de onde befant seg på, og til tross av at FN og WHO vanligvis tilhører de gode i den norske offentligheten, passet det seg ikke å følge dem inn på regjeringskontrollert område.
Ole Øyvind Sand Holth, journalist i Dagens Næringsliv, kom over et intervju i et fagblad for sykepleierforbundet og ble nysgjerrig. Vestlig kritikk av WHO og Elisabeth Hoff hadde ingen avskrekkende virkning, og i 2016 ble det ikke bare et telefonintervju, men visum til Assads Syria og et antall reportasjereiser som skulle strekke seg over tre og et halvt år.
Holth gjorde sin research. Han hadde nær kontakt med syriske flyktninger, og deres beretninger om fengsel, tortur og voldshandlinger er en del av bakgrunnsteppet. Og i Syria fikk han oppleve krigens nådeløse gru sammen med de syriske helsearbeiderne under Elizabeth Hoffs ledelse. Han portretterer henne som en krevende og effektiv administrator med både bein i nesa og et varmt hjerte for de nødlidende. Både de og hjelpearbeiderne og myndighetene syntes å ha stor respekt for henne. Hun visste at hun drev en hårfin balansegang, og slik klarte hun gang på gang å komme seg over frontlinjen med hjelp til dem også på den andre siden.
Holths bok er ikke noe partsinnlegg, men som en av få vestlige journalister som har dekket krigen fra de regjeringsbesatte områdene, får vi et interessant innblikk i hvordan det var.