av Halvor Fosli
Document forlag 2020
Denne ukens bokanbefaling er kontroversiell. Det er fordi både bok og forfatter – for ikke å si forlaget – er høyst kontroversielle i den offentlige debatten.
Når undertegnede velger å anbefale boka, er det fordi ingen – hverken venstresida eller den sentrumsorienterte hovedstrømmen - bør ignorere den innvandringspolitiske kritikken. Foslis bok bør tvert imot leses og diskuteres både av dem som alltid vil ha en strengere politikk og av dem som alltid vil ha en mer liberal politikk. Og de som tilhører det store flertallet med en tilsynelatende balansert politikk vil kanskje finne argumenter for en kritisk gjennomgang av egen praksis.
Foslis utgangspunkt er at det er begrenset hvor stor absorberingsevne det norske samfunnet har. Så langt vil de fleste være enige med ham. Enkelte steder ser man tendenser til oppsplitting, fragmentering av det sosiale og kulturelle samholdet, utvikling av parallellsamfunn, økte forskjeller og press mot lønninger og velferdsordninger.
Men når integrering foreslås erstattet med (tvangs)assimilering, melder tvilen seg. Og når han kritiserer minoriteter for ikke å lære seg å gå på ski eller gi seg Besseggen i vold og ikke gir barna sine norske navn, svekker han sin egen argumentasjon. Forbud og bøter mot hijab synes også noe for ekstremt, selv om han har rett i at hijabtvang for tredjegenerasjons minoritetsbarn tyder på at viljen til integrering hos mange er alt annet enn uproblematisk.
Fosli har ikke alltid vært innvandringskritisk. Og det er tydelig at det er masseinnvandringen som ligger ham på hjertet. En annen tidligere venstreradikaler, Terje Tvedt, er inne på det samme i sin bok «Det internasjonale gjennombruddet – fra ettpartistat til multikulturell stat».
En kritisk drøfting av de problematiske sidene ved økt innvandring bør ikke være forbeholdt den nasjonalkonservative høyresidens ekkokamre. Den er vårt felles ansvar.