Tidsvitner fra Kvalsund forteller om tvangsevakueringen.

Det er 75 år siden evakueringen fra Finnmark skjedde. Den 4.  November 1944 ble folk i Kvalsund og Hammerfest evakuert. Dette ble markert søndag 3. november 2019. Kvalsund kommune sto som arrangør i Miljøbygget, og Arahavde AS og kommunen samarbeidet om arrangementet.

Det er 75 år siden evakueringen fra Finnmark skjedde. Den 4.  November 1944 ble folk i Kvalsund og Hammerfest evakuert. Dette ble markert søndag 3. november 2019. Kvalsund kommune sto som arrangør i Miljøbygget, og Arahavde AS og kommunen samarbeidet om arrangementet.

Marit Johansen har intervjuet mange tidsvitner som opplevde tvangsevakueringen som barn. Noen har selv skrevet ned sin historie og andre har hun skrevet ned historiene sammen med. Alle disse personene har godkjent tekstene. Seks historier ble lest opp av barn fra Kvalsund ved arrangementet.

Marit Johansen om arbeidet med tidsvitner: «Det har alltid betydd mye for meg å få høre menneskers fortellinger fra eget liv. Når noen deler viktige hendelser fra sine liv, må vi som lytter ta vare på fortellingene og formidle videre. For oss som har røtter herfra, syns vi at tvangsevakueringen er en hendelse som er viktig for alle å kjenne til. Over flere år har jeg blitt kjent med mange eldre fra Kvalsund kommune.

I forbindelse med vårt spennende prosjekt «På sporet av Arahavde», ble det bestemt at vi skulle ha dette arrangementet. Jeg tok kontakt med flere av de som hadde opplevd tvangsevakueringen, og som hadde glede og interesse av å dele sin historie. De var alle barn den gangen. Det var derfor naturlig å finne barn og unge fra Kvalsund i dag som syns det er spennende å lese disse historiene for de som var til stede.»

Andreas Kristian Andersen

født 23.september 1935

Klikk for stort bildeJeg var akkurat fylt 9 år. Vi dro med M/K Istind fra Saraby evakueringsdagen. Utenom mor og far var vi 9 søsken, jeg var yngst. Maia var 24 år. Ho var forlova med han Henning. Henning var maskinist om bord. Han Ragnvald var 22 år, han Peder var 20 år, han Mathis var 18 år, ho Ester var 16 år, han Nils var 13 år. I tillegg hadde vi med ho Ingrid på 3 år. Marenius dro med en annen båt, og ho Magda dro fra Hammerfest.

Det ble planlagt å seile til Vest-Lofoten, til Risvær. Vi kjørte bare rett over Vargesund til Olderfjord den første dagen. Der var det butikk-vi fikk med en trestamp med mel derfra.
Neste dag kom vi til Komagnes. Det var folkeskole der og lærerne kom om bord med to sønner i 10-12 års alderen. Den tredje dagen stoppet vi i Eivågeid på Seiland. Vi henta uhøvla bord rett fra butikken. Vi snekra hus over hele dekket.
I Hammerfest kom banksjef Hay på med familien sin. Det ble sagt at han hadde med  alle pengene fra banken.

Vi var 5 skøyter i lag: Istind -Lilla- Avanse- Dagny og Laksen. På dagtid gikk vi i en slags konvoi.
De voksne snakket om at vi skulle ta det med ro og bare gå om dagen. Russen var kommet til Øst-Finnmark. Kanskje behøvde vi ikke reise så langt og kanskje kunne vi snu å reise hjem igjen.

Dagen etter sto jeg sammen med en av de der skolegutta fra Komagfjord. Vi sto og holdt oss fast og så på de voksne som holdt på med tauverket. Plutselig stupte gutten bare rett i havet, han sank som en storspiker. Det ble alarm og han Bartolfsen stupte rett ut der han gutten hadde falt uti og fikk han opp. Gutten overlevde.

Da vi kom til Hasvik, hadde vi bare tenkt å passere. Der ble det skutt varselskudd og vi måtte snu og kjøre inn til Hasvik. Vår skøyte hadde dårligst fart i konvoien. Tyskerne kom om bord og ga ordre om å hive all bagasje på sjøen. Jeg tror ikke noen kasta noe over bord.

Roald Pedersen ble min kamerat om bord. Han var 2 år yngre enn meg. På dekk sto det to tønner, de var fylt med kjøtt og blod. Roald hoppa opp på tønna og lokket bikka. Han fòr nedi blodet med den ene foten. Da ble jeg redd og stakk av og så ikke hva som skjedde etterpå.

Vi kom til Tromsø. Der ble vi avluset og fikk nye klær. Tenk noen av klærne vi fikk var jenteklær. Vi dro til Svolvær og der var det ny avlusing. Omsider kom vi fram til Risvær. Nå hadde vi vært en uke på tur. På Risvær ble vi til våren 1945.

Det var en masse gress da de kom tilbake til Saraby. Ikke hus, bare høyt gress og branntomtene. Far og storebror Peder berga rekved og de snekra et hus til oss.

Egil Fredrik Johnsen

født 23.juni 1932

Klikk for stort bilde I 1944 var jeg 12 år. I november det året fikk vi ordre om å forlate hjemmet. Bygda vår skulle legges øde. Vi var en familie på 5 personer. Min søster Ruth var 10 år og min  bror Arne 11 år.

Huset vårt var bare 5 år gammelt. Det skulle brennes. Triste saker. Ordre fra tyskerne var å møte på Pedersen-kaia den 4.november. Vi kunne ta med oss det vi kunne bære. Ved kaia lå det to fangstskuter som skulle føre oss sørover. Vi kom om bord i «Storøy». Vi var over 100 mennesker om bord. Kvinner og barn fikk plass i rommet. Jeg husker at pappa og jeg sov på dekk. Den gang hadde vi ikke soveposer, men pappa hadde tatt med sengeklær.

Det var heldigvis godt vær. Mat var det dårlig med. Ved ankomst Tromsø ble vi transportert til noe som het «Lærfabrikken». Her skulle vi avluses. Om du hadde lus eller ikke, spilte ingen rolle. Vi fikk kjøttsuppe, den var tynn, men god likevel.

Fra Tromsø seilte «Storøy» til Mosjøen med oss. Der ble vi innlosjert i ei kirke. Det var fullt av folk i kirka og full aktivitet. Noen drakk og noen spilte poker. I en del av kirka holdt læstadianerne møte. I en annen del av kirka ble det elsket, sa de voksne.  Vi hadde jo sengeklær, så pappa og jeg sov på kirkegården.
Etter oppholdet i Mosjøen, ble vi sendt i kuvogner til Østlandet. Vi kom til Kløfta utenfor Oslo. Der lå vi i en AT-leir inntil vi ble sendt til vårt endelige oppholdssted. Stedet var Finstad nær Vormsund og Årnes. Vi kom til en familie som het Ole Jøndal. På Fenstad ble vi boende i et bryggerhus. Vi bodde trangt, men ellers hadde vi det bra. Vi var på en bondegård. Merket ikke noe til krig. Vi fikk nok av frukt og grønnsaker.
Reisen var slutt

Else Regine Mathisen

født 15.mai 1935

Klikk for stort bildeJeg var 9 år. Ordren var evakuering. Vi måtte møte på kaia til Pedersen Mjånes med minst mulig bagasje. Det var to båter som skulle frakte oss. «Storøy» og «Asbjørn». Vi ble med «Storøy».

Vi var 10 unger fra 17 år til 6 måneder. Det var han Johan som var 17 år, ho Borghild var 16 år, ho Henny var 14 år, han Alfred var 12 år, han Paul var 11 år, han Erling var 7 år, ho Kari var 6 år, han Odd var 3 år og ho Inger var bare 6 måneder.

Da vi satt på kaia og ventet på å gå om bord, frøs jeg så veldig. De som hadde barn, fikk køye. Jeg husker lite av turen til Mosjøen. Jeg var så sjøsyk. Jeg satt litt oppe på dekk, men så ble det kaldt og jeg måtte gå ned å varme meg. Så måtte jeg opp igjen fordi jeg ble sjøsyk igjen.

I Mosjøen ble vi innkvartert i kirka. Etter 2-3 døgn ble vi frakta til Melhus. Her fikk vi helsesjekk og avlusing. Fra Melhus ble vi frakta med tog til Oslo, her kom vi til Røa leir. Vi fikk mat, frokost, middag og kvelds.

Etter noen dager ble jeg syk og ble lagt på sykestua. Jeg hadde fått gulsott og måtte leve på salt og fettfri kost.

Etter hvert fikk vi plass på en gård i Vormsund. Her bodde vi 3-4 måneder. Så måtte vi flytte igjen, til Haga. Her var vi vel 1år. Da flytta vi til Årnes/ Skugstad. Vi ble her til vi skulle reise hjem.
Pappa reiste nordover så snart de fikk klarsignal. Han fikk et såkalt «Svenskhus». Tomt fikk han av Pedersen Mjånes sine. Så var det bare å sette i gang bygginga. Da vi kom, var huset satt opp, såpass at vi kunne bo der.
Når folk etter hvert kom tilbake, var det som en fest.  Alle var glade. Vi hadde overlevd tross alt.

Vi var hjemme igjen.

Henny Mari-Ann Andersen

født 17.mai 1933

Klikk for stort bildeJeg var 11 år da vi ble evakuert fra Storbukt. Jeg var yngst i vår søskenflokk. Mange søsken var voksne og hadde flyttet hjemmefra. Mamma var død, hun døde da jeg var 7 år. De som ble evakuert med meg var Annveig, hun var 12 år, så var det John på 14, Kåre på 16, Lilly var 17 år, Ragna var 18 og Mathias som var 27 år. Min storesøster Antona var 29 og hadde egen familie med mann og datter. Serine skulle bli 3 år og Antona skulle få ny baby ganske snart. Antona var sjefen hos oss.
Vi hadde fått beskjed om evakuering, både dag og klokkeslett. Dagen vi forlot Storbukt hadde vi kjøttsuppe til middag. Da alle var mette, tok Ragna og Lilly, kjøttgryta i hver sin hank og slang resten av suppa på veggen bak ovnen. Det var rart. Antona ba oss pakke med «Snill pike»-koppene vi fikk av mamma den siste jula hun levde. Jeg har den enda.

Det var masse tyskere hos oss og de ropte og skrek «`raus, `raus! Schnell, Schnell!!». De hadde våpen og de drepte alle dyra våre. Da jeg gikk ut så jeg pappa komme opp fra fjøset. Han hadde et så trist ansikt.  Jeg glemmer det ikke.

Vi gikk til Stallogargo sammen med alle andre som hadde vært våre naboer i Storbukt. En lang rekke med mennesker. D/S Bodin var der da vi kom. Vi fikk ikke lugar- det var bare lugar til gravide og mødre med små barn. Jeg satte meg nede i maskinrommet tett inntil pappa og onkel Ola. Det var trygt å være der pappa var. Det var veldig mye høy prat mellom de voksne. Den ene ville liksom bli bedre hørt enn den andre. Det var noe pappa sa som jeg ikke forsto. Han sa at det var bra at mamma ikke behøvde å oppleve dette, at det var bra at hun ikke var der med oss nå. Jeg savnet mamma veldig og forsto ikke hva han mente med å si sånt.

Jeg var veldig redd da vi dro over Vestfjorden, alle var på dekk, jeg hadde redningsvest, det var kaldt, mørkt og tenk om vi ble bombet? Jeg husker ikke så mye fra resten av turen, men da vi kom til Levanger gikk Antona, tryggheten min, av- babyen skulle bli født. Men, vi ble forent igjen i Oslo.
Vi ble der sørpå vi, jeg flyttet aldri mer tilbake til Storbukt.
 

Olaug Alvilde Johansen

født 7.september 1935

Klikk for stort bildeJeg var 9 år. Vi ble evakuert fra Monsnes i Storbukt. Den eldste søstera mi het Marie og var 14 år, så var det Edvarda på 13 og Marius på 12, Asbjørn på 5 år og Borgny skulle bli 3 år.

Evakueringsdagen var det ståk og kaos hjemme hos oss. Vi pakka med oss mat. Mamma ba oss ta mye klær på. Vi hadde klær i mange lag. Det kom tyskere dit ut til oss også. Vi hadde en hund og de ville ha navnet på den. Den het Spørro. Tyskerten spurte flere ganger hva hunden het, og vi svarte. Til slutt ble han irritert, han kunne jo ikke «spørre ho». Mamma avbrøt og forklarte: «Hunden heter Spørro».

I tillegg til alt var pappa syk og hvordan skulle vi få han til Stallogargo? Tyskerne trampa rundt. De tok pappa mellom seg og bar og støtta han helt fram til Storelva. Der venta en robåt som skulle føre han til Stallogargo. Borgny ble løfta opp på fanget hans og slapp å gå. Vi hadde fått beskjed om at vi skulle være i Stallogargo til kl 18.00.  Det var nydelig vær.

Vi kom oss over elva, det var ingen bro der, så vi måtte hoppe fra stein til stein og passe på at vi ikke ble våt. Vi fulgte stien igjennom Storbukt.  Mamma, Asbjørn og jeg gikk i lag. Asbjørn var jo bare 5 år og gikk så sakte. De andre søsknene mine var store og hadde løpt foran med hver sin bylt. Jeg hadde ansvar for Asbjørn. Spørro gikk med oss helt til kaia.  Jeg så naboer på stien foran oss, også hørte jeg dem. Det var mye gråt og høy prat. Jeg hørte flere som ropte at de ikke ville dra derifra. Stadig kom det nye naboer med i den lange køen mot Stallogargo. Da vi kom fram, fikk ikke Spørro bli med ombord. Fordi pappa var syk, hadde han og Borgny allerede fått lugar.

Jeg husker brentlukta. Jeg mener de hadde begynt å brenne hus mens vi enda var i Stallogargo, før vi dro ut fra kaia. Det var skjømt og flammer syntes godt i mørket.

På båten husker jeg også den stramme lukta av folk. Vi løp rundt overalt. Jeg minnes jeg syntes synd på de som bodde i lasterommet. Vi lå der på magen og kikka ned på en masse folk. Men, vi fikk ikke lov å gå dit ned. Om jeg gikk ut av lugaren, fikk jeg streng beskjed om å banke på når jeg skulle inn igjen, så de rakk å slukke lyset før døra ble åpnet. Det måtte ikke komme lys ut fra lugaren. Det var svart over alt, man famla seg fram.

Vi gikk i konvoi. Jeg husker den store, mørke båten foran oss med de store bølgene som ble etter den. Så hadde vi en båt på hver side. Alt var blendet og svart.

Vi var innom Tromsø og kanskje flere steder før turen endte i Mosjøen. Der lå vi på madrass på gulvet i kirka og vi fikk mat, suppe. Vi var der flere dager. Da vi dro fra Mosjøen, var hverken pappa eller Borgny med oss. Vi fant dem igjen på toget. Pappa havna på Levanger sykehus. Vi dro med hest og slede fra oppsamlingsplassen og ble boende hos veldig kjekke folk på Sandvollan. Det var et flott hus. På Sandvollan gikk Edvarda, Marie, Marius og jeg på skolen.

I 1946 dro vi nordover og var i Kvalsund før 17.mai. Vi gikk i 17.mai tog langs elva.

Reidun Mathea Erdal

født 30.september 1929

Klikk for stort bildeDa vi ble evakuert var jeg 15 år. Vi bodde i Erdal. Det var han pappa, hushjelpa vår Helga og jeg som bodde der. I tillegg tok pappa en gutt til seg som bare var 2 år, det var han Olger.  Mamma var død, hun døde i barsel sammen med lillebroren min da jeg var like over ett år gammel. Bestemor Serine døde da jeg var 12 år.  Vi hadde veldig god kontakt. Folk hadde lett for å si om bestemor at ho tøva. Ho kunne «se», ho kunne fortelle om alvorlige hendelser som ville komme. En gang vi satt på kjøkkenet fortalte ho meg om at folk skulle flykte opp i fjellet og andre skulle komme og brenne husa. Det skjedde jo.  

Vi visste om evakueringa og gjorde oss klar til å dra. Han pappa grov ned og gjømte unna saker og ting vi var glade i og kanskje kunne få bruk for seinare. Dyra slapp vi løs, også satt vi der opp på bakken overfor huset og så at de brant våres hus og hus i Kakelv over fjorden. Den her første natta sov vi ute. Han pappa hadde kanskje tenkt at vi skulle bli, dra til fjells, men etter at han hadde tenkt gjennom natta og sett hva som skjedde, sa han neste dag at vi skulle dra derifra. «Libakken» kom. Onkel Per og onkel Anders Kvivesen eide «Libakken» og «Drønn», de to skutene vi dro fra Erdal med. 
Det var skikkelig kaos da vi skulle dra. Kanskje vi var en førti-femti-menneska på hver båt. Nesten bare familie. Onkel Nils og ho Anna bodde i Kakelva, og de ble også med.

Vi hadde ikke mye bagasje, bare det vi kunne bære sjøl. Jeg hadde vokst ifra alle klærne mine, så det var ikke mye å pakke. Jeg husker han pappa hadde fått tak i stoff så jeg skulle få meg ny kåpe, et nydelig blått stoff med litt mørkere blå spetter. Vi fikk aldri sydd den, så han tok med stoffet. Han sydde stoffet inn som fòr i soveposer han sydde til oss. Det gjorde bedre nytte der. Det ble kåpe på meg seinere, da vi kom til Vesterålen. Jeg brukte den i mange år etter konfirmasjonen helt til jeg ganske enkelt vokste fra den også.

Turen til Vesterålen var dramatisk. Vi ble skutt etter, vi ble avlusa, men vi endte opp i Vesterålen på en liten plass som het Nordmela. Da hadde vi vært underveis i nesten 4 uker. Jeg hadde det fint der, fikk mange venninner. Dagene gikk fort. Det ble ikke noe mer skolegang på meg. Læreren ble fengsla og mens vi var der kom det ikke noen ny lærer. Vi hjalp til med det vi allerede var vandt å gjøre hjemme, torveskjæring, høying, arbeid i hjemmet. Det var så fint samhold og så var det dans. Jeg koste meg virkelig der.

På vårparten i 1946 fòr han pappa nordover for å se hvordan hjemplassen vår så ut. Han bygde en skjå der og kom og henta meg. Det var blitt sommeren 1946 og vi hadde vært borte i ett og et halvt år.