Forfatter: Sheila Heti
Med en slik tittel kan man kanskje forveksle den med en hvilken som helst selvhjelpsbok – noen som mener det finnes en riktig måte å være på, og som står klar med svaret? Langt ifra.
I boken sliter Sheila med å få skrevet ferdig et skuespill for et teaterkompani. Hun skal skrive om kvinner, men aner ikke hvordan. Samtidig er hun fanget i et vennskap med Margaux, en populær kunstner – et vennskap som er dypt givende, men også tærende, fylt av beundring, sjalusi og den uutholdelige sammenligningen: Hvem av oss er den virkelige kunstneren? Hvem lever mest riktig? Sheila hekter seg nesten parasittisk på Margaux som en kreativ motor, i et forsøk på å bli et geni via assosiasjon. Boken beveger seg mellom Toronto og Miami, mellom samtaler og tanker, mellom et nylig avsluttet ekteskap og et vennskap som konstant må forhandles på nytt. At hovedpersonen har samme navn som forfatteren er ikke tilfeldig – dette er autofiksjon, der Heti bruker sitt eget liv som materiale uten å avsløre hvor grensen mellom virkelighet og fiksjon går.
Hetis roman-som-ikke-helt-er-en-roman utforsker hva det vil si å skape kunst, hvor denne drivkraften kommer fra, og hvor lett og uventet denne trangen kan forsvinne. Den beskriver imponerende nivåer av prokrastinering – produktiv prokrastinering – og hvordan vi baller oss inn i visse narrativer og ideer om oss selv som både tiltrekker og begrenser oss. Boken beveger seg sømløst mellom det intime og det filosofiske. Hun bruker transkripsjoner av virkelige samtaler som romanens skjelett, en metode som gir teksten en påtrengende nærhet – samtidig kretser teksten rundt store spørsmål om autentisitet, skjønnhet og hva det vil si å skape noe.
Av og til er det veldig befriende å observere noen som er fortapt, som ikke vet – fordi det får en til å sette spørsmålstegn ved sin egen sikkerhet. Boken inneholder flere deler jeg finner pinlige, men også forbløffende og fascinerende – det er en god blanding. For den som selv har stått fast i skapende arbeid, eller som har lurt på om andres liv er mer autentiske enn ens eget, er dette en bok som muligens både irriterer og beroliger. Den gir ingen løsninger, bare selskap i forvirringen.
Sheila Hetis bok er garantert ikke alles kopp chai-latte, men for den rette er den varm sjokolade: en eksperimentell, selvutleverende og til tider ubehagelig fascinerende skildring av et kunstnerliv sett fra innsiden.
Hvordan bør et menneske være? Kan du låne på Hammerfest bibliotek.
Anbefalt av bibliotekar Tom Christian Lillebø