Av Henrik Skaug Sætra (2025)
“As the twenty-first century began, human evolution was at a turning point. Natural selection, the process by which the strongest, the smartest, the fastest reproduced in greater numbers than the rest, a process which had once favored the noblest traits of man, now began to favor different traits. Most science fiction of the day predicted a future that was more civilized and more intelligent. But, as time went on, things seemed to be heading in the opposite direction. A dumbing down. How did this happen? Evolution does not necessarily reward intelligence. With no natural predators to thin the herd, it began to simply reward those who reproduced the most, and left the intelligent to become an endangered species.
[…] The years passed, mankind became stupider at a frightening rate. Some had high hopes the genetic engineering would correct this trend in evolution, but sadly the greatest minds and resources where focused on conquering hair loss and prolonging erections.” – Idiocracy (2006)
Det føles nesten godt å kunne bruke introen til satirefilmen «Idiocracy» til noe, etter årevis hvor det har føltes som om filmen blir mindre og mindre satire, og mer og mer profetisk. Dette er på ingen måte en unik observasjon, men heller blitt nærmest en klisje med hvor lett det er å kunne referere til filmen, så det føltes godt å endelig få det av brystet mitt også.
På under ti år har kunstig intelligens (KI eller artificial intellience / AI på engelsk) tatt verden med storm. Tjenester som chatGBT og andre KI alternativer har enormt etterspørsel, i jobb, dagliglivet og skolegang. Det er stadig flere som er redd for at folk blir dummere av så lett tilgang på KI, mens andre mener dette er noe av det beste som har skjedd på lenge.
I sin bok rører Sætra ved disse temaene og hvordan de kan utspille seg i demokratiet. Hvorfor skal man gidde å lese en hel bok for et skoleprojekt når KI kan gjøre det for deg? Hvorfor svare på alle epostene du får når KI kan sortere ut de viktigste og svare for deg på de andre? Hvorfor måtte tenkte på politikk når vi kan be KI om å fortelle oss hvilke partier og politikk passer for oss?
Dette er spørsmål som kan ha mye større påvirkning enn det vi tror på fremtiden vår, for selv om det skulle vise seg å bare være den typiske klagingen på de yngre generasjoner, så er ikke KI en nøytral teknologi. Den er eid av folk med agendaer, trent på enorme datasett for å lage en «svart boks» som er så komplisert at de færreste har den minste peiling på hva som foregår på innsiden av kalkulasjonene.
Sætra gjør en god jobb med å kortfattet fremstille en del problemer og mulige løsninger som vil kunne bevare demokratiet på en måte som ikke krever at man er dataekspert eller politisk forsker, noe som absolutt er verdt å tenke på i valgene fremover.
Denne boken er min kandidat for årets «må lese» bok, og vi på biblioteket har klart å få selveste Henrik Skaug Sætra til Hammerfest i mars for å snakke mer om temaet. Vær på utkikk etter mer informasjon om Sætras besøk til byen og bibliotekets egne arrangementer som leder opp til det på vår facebook og hjemmesider.
Til sist har jeg enda et sitat fra Idiocracy, som jeg noen dager føler treffer meg ganske hardt selv:
“Look, you wanna pay me back? Just go back, okay? Tell people to read books. Tell people to stay in school, you know. Tell people to just use their brains or something. You know, I think maybe the world got like this because of people like me. I never did anything with my life. At least you were an artist, you know?” – Joe Bowers