av Lars Saabye Christensen.
Jeg glemmer aldri damen med maur i beina, eller de store kastanjene og sindige tankene inne i og det blanke hodet til Herman. Jeg var elleve år da jeg satte meg ned for å lese min første bok av Lars Saabye Christensen. Siden den gang har jeg jevnlig plukket opp en bok med hans navn langs bokryggen og lært meg å kjenne mer av meg selv gjennom hans forfatterskap. Alltid har der vært en bok tilgjengelig som har fungert som en slags validering av mitt være. Samtidig har jeg blitt glad i så mange karakterer som er alt annet enn hva jeg er. Og selv om bøkene hans portretterer en annen tid, så har jeg blitt voksen ved siden av dem. Voksen ved siden av Beatles, Sluk, Magnet... åh Magnet... og nå sist: Kjøkken.
Det er noe befriende i å lese om en analog tid. Telefonsamtaler gjøres i entréen, hvor det står en stol i håp om at denne gangen skal man bli sittende lenge. Mynter telles mellom fingrene i portemonéen. Sirlig noterte, korte og konkrete beskrivelser hver eneste dag i en almanakk ved kjøkkenbordet. “Rester til middag. Tok en globoid. Kai flyttet hjemmefra”.
Og det er her boken starter. Gerd Minde sitter på kjøkkenet og lytter. Sønnen Kai pakker sammen tingene sine inne på rommet sitt, og får hjelp av sin eneste venn Tim. Kai skal flytte hjemmefra, og selv om han ikke skal langt av sted er det oppbruddstemning i Munkedamsveien der de har levd som en familie på tre. Gerd, Gerhard og Kai. Boken rommer distansen som oppstår i leiligheten i det et barn har blitt voksen og flytter ut. Og selv om distansen nok har vært der lenge, blir den plutselig umulig å overse i det Kai lukker døra bak seg og går.
Økonomisk er Gerd helt avhengig av sin mann. Hun er hjemmeværende, får matpenger, og til stadighet beskjed om å være nøysom. Hver dag presis klokken 16.40 står middagen klar på bordet, for da kommer Gerhard hjem fra jobben sin i et forsikringsselskap. Romanen verken romantiserer eller moraliserer, den viser bare frem. Mens Gerhard er på jobben i forsikringsselskapet driver Gerd i all hemmelighet med noe som mannen finner moralsk forkastelig: hun kjøper lodd i Pengelotteriet. Og hun vinner.
Hva som skjer ellers, eller videre, må du nesten lese selv for å finne ut. Jeg anbefaler den varmt! Hverdagsrealismen er både gripende og humoristisk. At forfatteren også skriver lyrikk merker man, for det er rytme og takt i ordene som flyter nærmest sømløst. Plutselig er boken ferdig, men karakterene og historien blir igjen inni deg