av Fredrik Hagen
Året er 2017. Jeg står tett i tett og som sild i tønne blant regnponchoer, sydvester og paraplyer, i et trangt smau i Bergen. Knøsetoppfestivalen er sparket igang og været melder om fare for fiasko. Regnet hamrer mot hetta mi. Vi vet det ikke men vi venter på noe som vi aldri skal glemme. Noe hardt men lett skraper mot grusen foran oss. En bruskasse. En tynn ung mann helt uten vett til å kle seg, iført en grønn genser og dongeribukse, klyver opp på bruskassen. Han drar fem lange poetiske fingre gjennom panneluggen før han begynner å lese fra en liten sort notisbok. Og akkurat da - du tror det ikke men det er helt sant - akkurat da åpner himmelen seg, og solen skinner over Knøsetoppen og den unge mannen på bruskassen. Den ungen mannen heter Fredrik Hagen, og seinere det samme året skal han debutere med sin første bok.
Siden har bøkene kommet som perler, ikke på en snor, men virkelig som perler gjennom årene. Slike perler som man husker tyngden av og gjerne vil holde i hånden igjen. Jeg har lest hver og en med beundring. Nylig annonserte han at det ganske snart kommer en ny bok. Den vil være ute allerede i Oktober i år. Jeg gleder meg, og tipper at det kommer en ny anbefaling fra denne kanten også da. I mellomtiden vil jeg anbefale dere å lese den forrige boken hans som kom ut i 2024: "La det bli/ En ensom tid".
Det er ikke en bok for sarte sjeler. Eller kanskje er det nettopp det den er. Bokens begynnelse er bekmørk. Den drar oss rett inn i slutten på det hele, menneskets og jordens eksistens – og han gjør det slik bare Fredrik Hagen kan. Han skildrer bibelens skapelsesberetning, men i revers. Den apokalyptiske skildringen er etter min mening så godt skrevet at første del av boken ville stått svært sterkt som en egen tekst.
Likevel. Heldigvis står ikke den første delen som en egen tekst. Delene som følger i boka er også lesning som griper fatt i det eksistensielle i mennesket på en slik måte at man kjenner hvert ord man leser et sted i kroppen. Forfatteren har en unik evne til å skrive helt nært om det veldig store.
Boken er todelt. Først en poetisk skildring som rommer både menneskets utviklingshistorie, det bibelske og evolusjonsteori, sammen med de helt nære små bilder av noe hverdagslig og nesten romantisk. Fortellingen om hans mors mor og at man lever i, og med, og som, og uten det som er blod og biologi. Så kommer den andre delen av boken hvor jeg-fortelleren er blitt en voksen mann. En mann med en mor hvis kropp er fylt med kreft og slik står tiden stille. De konkrete beskrivelsene blir stående som et uttrykk for noe allment ved det å være et menneske som puster, og så en dag ikke.
Boken er, likt den unge mannen på bruskassen i solen, et minne som setter seg når man har opplevd det. Jeg unner enhver leser som setter pris på velskrevet litteratur å oppleve en bit av verden gjennom Fredrik Hagen sine bøker. "La det bli/ En ensom tid" kan du jo låne på biblioteket i Hammerfest og lese nå, og deretter glede deg til utgivelsen som kommer i oktober.