av Fredrik Backman
Denne anbefalingen må starte hos oss. Den må starte i biblioteket. Du vil snart skjønne hvorfor. Her er greia: En kvinne kommer inn på biblioteket og spør om vi tar imot bøker. I noen tilfeller gjør vi det – dersom bøkene er behandlet bra og er enten relevant i tiden, eller har en annen form for litterær verdi i bibliotekets samling. Denne gangen sier vi ja, kom bare innom, uten å ane hvilke skatter som skulle komme trillende inn på kasser uken etter. Bøker tydelig lest med kjærlighet, med bilder og avisutklipp av anmeldelser tapet fast på bokens første og siste sider. Små notater i en utdøende skjønnskrift. Et unikt innblikk i et menneskes indre liv, i ens form av eskapisme og flere tiår med litterær kapital. Og som om ikke det var nok: rett der, øverst i den ene kassen, i midten blant alle de andre bøkene lå den. De røde støvlene. Den store konvolutten. Det røde og gule skjerfet på omslaget og tittelen "Mormor hilser og sier unnskyld". En av de beste bøkene jeg noensinne har lest.
Boken er ikke ny, men den er heller ikke gammel. Fredrik Backman ga ut boken i 2014, og jeg husker at jeg slukte den i ett drag på en togtur fra Bergen til Oslo det samme året. Jeg hadde gledet meg til boken skulle komme, da forfatteren er den samme som skrev "En mann ved navn Ove", også det en bok som har etterlatt seg tydelige markører i mitt litterære leser-liv.
Så, hva var det med "Mormor hilser og sier unnskyld" som gjorde at den traff meg så veldig, og at jeg husker den så innmari godt? Er det så enkelt og så vanskelig som at boken handler om et lite barn som ikke finner plassen sin i verden?
Elsa er sju år når boken starter, og hun er annerledes. Hun har en mormor som er syttisju som sier at Elsa må drite i det at hun er annerledes, for annerledes er bra, alle superhelter er annerledes. Mormor er viktig for Elsa. Så viktig er hun at når hun dør fortsetter hun å være Elsas beste venn, inn i en hemmelig verden som de to har skapt sammen.
Før mormor dør får Elsa mange brev fra mormor som hun må dele ut for henne, med unnskyldninger til alle naboene som har måttet holde ut med mormorens sprøe påfunn. I disse brevene åpner det seg ennå en ny verden, og det spørs om Elsa egentlig kjente mormor så veldig godt i utgangspunktet likevel.
Likt hans første bok, "En mann ved navn Ove", skriver Backman om ganske vanskelige temaer på en varm og finurlig måte. Humoren er mørk, men samtidig så full av kjærlighet til mennesker som ikke er helt som "alle andre". Boken om Elsa handler nok først og fremst om nettopp kjærlighet, og alle de aspekter som følger i et så omfattende begrep som det kjærlighet er: å lære å kjenne, å håpe og å tvile, å finne sitt hjem og sin trygghet og til slutt også det å måtte møte tapet og sorgen. Om man opplever boken slik at det er kjærligheten og det nære i relasjonen som er emnet i boken, eller om det er
den konkrete utenforskapen som er det rådende emne, vil nok fort farges av egne erfaringer i det å leite etter sin plass i verden.
Kritikere sa i sin tid at en seriøs behandling av emnet utenforskap var boken ikke, men der er jeg tvert uenig. For kanskje er det nettopp slike fortellinger man trenger når man har erfart utenforskapen direkte på kroppen: en fortelling som løfter frem de utradisjonelle relasjonene som ikke bare likeverdige, men ennå mer magiske - enn de foreventede og A4 relasjonene som veldig mange mennesker bruker hele sine liv på å forminske seg til å passe inn i. En bok som potreterer kjærligheten mellom menneskene på tvers av generasjoner, og på tross av samfunnets forventninger.
Boken som lå der som en påminner om litteraturens vekt blant alle de sirlig leste og godt behandlet bøkene - som også er en av mine beste leseropplevelser - kan du låne på Hammerfest Bibliotek.