av Marit Daaland Lesjø Bokanbefaling av Ida Marie Midttun
1.september nærmer seg, og da markeres den Nasjonale Bibliotekdagen. Tema for året er “Beredskap”. I den anledning har jeg bokstavelig talt kastet meg over boken til Marit Daaland Lesjø “Normal hverdag med økt beredskap” for å rekke å kunne anbefale den i avisen i forkant av markeringen.
Så hvordan var det å kaste seg over denne boken? Var den lett å lese? Seig og langtekkelig? Et levende mareritt? Koselig og nice? Her kommer den altså, vurderingen, og jeg har landet på at boken trygt kan anbefales.
“Normal hverdag med
økt beredskap” er en roman om frihet og ansvar, takknemlighet og trass. Enslig og ufør sitter Elin henslengt foran tv-en og sluker dokumentar etter dokumentar, og har det nokså behagelig der. Elin er slettes ikke feig, men redd for ganske mye. Det er kanskje ikke så rart at man er redd, når hele verden har vært stengt i det som har blitt år pga covid, naboen har hengt seg, og uføretrygden kommer på plass i det samme verden åpner opp igjen. Elin har vært svingdørspasient i psykiatrien i to tiår, og ser på seg selv som en feilvare. Så en dag blir hun anbefalt å søke etter en besøksvenn. Da bestemmer hun seg heller for å bli en besøksvenn for andre ensomme, og det er slett ikke fordi hun er ensom selv. Eller?
“Jeg trenger ingen, bortsett fra psykologen, da. Og velferdsstaten” og slik er det at jeg blir kjent med Elin; gjennom mørk humor og ironi med substans. Jeg siterer videre: “Jeg reiser meg fra toalettet og ser meg i speilet. Skal jeg gidde å vaske hender? Det er som om jeg ser en liten gnist langt inne i øyeeplene mine, en siste rest av rebellen. Noen pøbelstreker bør man kunne unne seg, det liver opp tilværelsen. Og det er ikke så farlig, mine besudlede hender skal uansett holde seg inne resten av dagen. Sant å si trenger jeg ikke vaske dem før tirsdags morgen, før jeg skal til psykologen, jeg kan ikke risikere at hun blir sykemeldt, ukeplanen min er glissen nok som det er.”
Forfatteren loser meg igjennom ganske mørke temaer som ensomhet og psykisk (u)helse uten at jeg opplever å bli dradd ned i mørket med henne. Mang en gang kommer tvert imot smilet på plass i munnviken, og de finurlige litterære vendingene forfatteren elegant skribler om seg, gjør at leseropplevelsen blir en fornøyelse. Jeg synes hun klarer dette helt uten å bagatellisere den alvorlige og viktige tematikken som boken rommer. Noen vil mulig si seg uenige dersom galgenhumor ikke er den foretrukne sjargongen. Uansett tror jeg at leseropplevelsen vil være god, da boken er svært godt skrevet.
Gjør som meg, og kast deg over boken der den står utstilt på Hammerfest bibliotek vis-à-vis skranken!