Av Knut Hamsun, 1894. Kortroman
Forfatteren Knut Hamsun (1859-1952) er både en nasjonal stolthet og en nasjonal skam, alt ettersom hvem man spør og hvilken del av det om lag 70 år lange forfatterskapet det fokuseres på. Både Hamsuns karakterer og personen bak dem er full av slike selvmotsigelser og paradokser. For å ta Hamsun selv som eksempel: han foraktet autoriteter, men beundret etter sigende Hitler. Han skrev norsk litteraturs kanskje vakreste bok om kjærlighet (Victoria, 1898), men ble selv skilt få år senere. Han stiftet familie og ville være stedfast bonde, men flakket land og strand rundt i inn- og utland mens han skrev. Han idealiserte familien som samfunnsinstitusjon, men hadde i mange år et heller kjølig forhold til datteren Victoria fra sitt første ekteskap. Han var en underdog som ville være storkar, men klarte aldri overgangen fra opprører til kjent og aktet forfatter. Han fikk Nobelprisen i litteratur i 1920 og ble superkjendis, men opplevde at nordmenn kastet bøkene hans på bålet i forakt noen tiår senere som følge av hans valg og uttalte sympatier under 2. verdenskrig. Slik kan vi fortsette. Forskere har sagt at Hamsun var det litterære geniet og den politiske idioten, og debatten har gått: kan vi skille mellom bok og forfatter, litteraturen og det levde livet? Debatten går fortsatt.
Den første våren jeg leste Pan var jeg ungdom, og Pan er ungdommens bok. Det er en intens kjærlighetshistorie som utspiller seg gjennom en nordnorsk vår, sommer og høst. Den føres i pennen av jeg-personen løytnant Thomas Glahn, en veldig typisk Hamsun-figur: en jeger og vandrer som dukker opp i et lokalsamfunn, uten noen uttalt forhistorie. Her lever han primitivt og i pakt med naturens skiftninger sammen med hunden Æsop. Midt i idyllen møter han Edvarda, en stri og sta jente som er datter av den lokale handelsmannen og nessekongen Mack. Det blir komplikasjoner og forviklinger, misforståelser og sjalusi. Som bakteppe er de poetiske og fortettede naturbeskrivelsene, midnattssolen og gnistene fra jegerens bål. Det er som om naturen har sin egen puls i Pan, og speiler følelsene som utspiller seg: «Sommernetter og stille vann og uendelig stille skoger. Intet skrik, intet fottrinn fra veiene, mitt hjerte var fullt som av dunkel vin» (Pan, side 26).
Hvis du vil komme i poetisk vårstemning, kan både bok og film lånes på Hammerfest bibliotek.
Anbefalt av Inger-Johanne.