av Anita Østebø
Anna vinker farvel til moren og småsøsknene, hun sitter på melkebåten på vei til Bergen til sin første huspost. Året er 1950 og hun gleder seg til å reise ut i verden, mot livet og mulighetene. (Vi kjenner igjen dette søken etter opplevelser og et annet liv, slik det også er i vår nåtid).
Livet på gården i Sogn vil hun ikke savne, det har vært for mye arbeid og slit. Anna har fått seg huspost i byen hos en familie. Nå skal hun tjene sine egne penger og skape sitt eget liv, men livet i byen vil by på tøffe tak. For Anna blir de kommende årene preget av slit, lite fritid, altfor mange arbeidsoppgaver og dårlig lønn.
I boken blir vi også kjent med fire andre unge kvinner på søken etter et annet liv. Det skal vise seg at landsungdom, spesielt unge alenemødre, ikke blir levnet mye forståelse og aksept fra de bedre stilte, heller ikke fra arbeidsgivere og husverter.
Det er likevel håp. Sammen etablerer kvinnene et vennskap og fellesskap som får stor betydning for hver enkelt av de. De tar opp kampen mot borgerskapet holdninger, urettferdighet og sosial urett.
Det er rystende lesning om hvordan alenemødre blir behandlet og fornedret i etterkrigstidens Bergen. Kvinnene påføres skam, de blir oversett og utnyttet. Skam og fortielse av hendelser blir også en regel kvinnene imellom, men fellesskapet de har er enestående og reddende.
Romanen (basert på en sann historie) følger etterkrigstidens unge i Bergen, frem til den neste oppvoksende generasjon. Urettferdigheten som mødrene måtte tåle og konsekvenser av valgene de ble tvunget å ta, vil prege også barna i deres liv.
Romanen er lettlest og historien er viktig å få fortalt. Jeg anbefaler denne boken som ble utgitt på forfatterens eget forlag Vestland i 2021.
Wivi Hansen
Hammerfest bibliotek