Struves meridianbue er oppkalt etter den tysk-russiske astronomen og geodeten Friedrich Georg Wilhelm von Struve (1793-1864). En meridianbue (også kalt gradmålingsrekke) er en lengdemåling gjort langs en meridian, som er et annet ord for en lengdegrad. Betegnelsen meridianbue kommer av hvordan målingene følger Jordens krumning fra pol til pol. Meridianbuene ble målt med en kombinasjon av astronomi og triangulering og målte den fysiske avstanden mellom breddegrader langs en lengdegrad. På denne måten kunne man få nøyaktigere målinger av Jordens form og størrelse enn det som var mulig tidligere.
Helt siden de gamle egypterne har man visst at Jorden er rund; dette skjønte de fordi noen stjerner var synlige eller ikke synlige avhengig av hvor man var. For over 2200 år siden klarte grekeren Eratosthenes å gjøre en omtrentlig måling av Jordens størrelse basert på hvilke vinkler skygger fikk på forskjellige steder til samme tid. Siden da har det blitt gjort mange forsøk på å måle Jordens størrelse med hjelp av astronomi, men fra 1500-tallet og fremover begynte man å bruke trianguleringsmetoder for å få nøyaktigere målinger.
I 1687 hevdet Isaac Newton at siden Jorden roterer rundt sin egen akse ville rotasjonskreftene trekke ekvator utover. Dermed ville Jorden være flatere ved polene og være formet mer som en klementin enn en perfekt kule. Hvis Newtons teori var korrekt, ville avstanden mellom breddegrader være større jo lengre nord eller sør man dro fra ekvator. Dette kunne bevises ved å måle meridianbuer.
Det franske vitenskapsakademiet sendte ut to ekspedisjoner på 1730-tallet for å måle meridianer ved ekvator i Ecuador/Peru og i polarsirkelen ved dagens grense mellom Sverige og Finland. Resultatene viste tydelig at lengden av en breddegrad var større i nord og at Newtons teori var korrekt. I tiden etter ble det målt flere meridianbuer med mål om å oppnå ytterlig nøyaktigere målinger. Av disse var Struves meridianbue den lengste og regnes som den mest nøyaktige.
Oppmålingen av Struves meridianbue tok 39 år, og mye av grunnen til dette var at prosjektet opprinnelig var lokalt til Baltikum før det over tid ble utvidet til å strekke seg fra Hammerfest ved Barentshavet til Izmail ved Svartehavet. Buen består av 265 målepunkter over 2820 kilometer. I ettertiden har dataene fra Struves meridianbue dannet grunnlag for kart og oppmålinger i hele Europa frem til satellitt-teknologien tok over. Som et tidlig eksempel på internasjonalt samarbeid har meridianbuen også bidratt til å fremme vitenskapelig samarbeid på tvers av landegrenser.
Struves meridianbue ble opprinnelig kalt ‘den russisk-skandinaviske meridianbue’, men er i vår tid oppkalt etter den tysk-russiske astronomen og geodeten Friedrich Georg Wilhelm von Struve (1793-1864). I en alder av 20 ble Struve utnevnt til professor i matematikk og astronomi ved Universitetet i Dorpat (nå Tartu, Estland). Struve tok initiativ til å starte en oppmåling av Baltikum, da store deler av det nordlige Russland var dårlig kartlagt. Tsar Aleksander I, som visste hvor stor rolle gode kart hadde spilt i kampen mot invaderende franskmenn i den første Napoleonskrigen, sa seg villig til å finansiere prosjektet.
Allerede i 1816 hadde Struve gjort oppmålinger i Livland, og disse ble knyttet til hans nye, statsstøttede prosjekt. Derfor regner vi at arbeidet med Struves meridianbue ble startet i 1816. Frem til 1831 ble det målt en meridianbue fra Jēkabpils i dagens Latvia til Högland i Finskebukta. Samtidig som Struve ledet sitt eget prosjekt, ledet den tysk-baltiske geodeten og astronomen Carl Friedrich Tenner (1783-1859/1860) et eget oppmålingsprosjekt lengre sør. Prosjektene foregikk samtidig og uten kjennskap til hverandre, og ved en tilfeldighet viste det seg at Tenners nordligste målepunkt var kun noen mil unna Struves sørligste målepunkt. Struve og Tenner møttes i 1828 og ble enige om å knytte prosjektene sammen. Da resultatene ble publisert i 1832 strakk meridianbuen seg fra Finskebukta til helt sør i dagens Belarus; nesten 900 kilometer.
Mellom 1736 og 1737 var det gjort et forsøk på å finne lengden av en buegrad i nord ved å måle en meridianbue mellom Torneå og Kittis langs dagens grense mellom Finland og Sverige. Arbeidet, ledet av den franske matematikeren Pierre Louis Maupertuis sammen med svenske Anders Celsius, ble kjent for å bevise Isaac Newtons teori om at Jorden er flatere ved polene enn ved ekvator. Mellom 1802 og 1803 valgte svenske forskere å gjøre oppmålingen på ny for å få større nøyaktighet. Struve foreslo å utvide hans og Tenners meridianbue nordover og koble den til den svenske, og målingene begynte i 1832. Tsar Nikolaj I gjorde som hans forgjenger og ga full økonomisk støtte til prosjektet. Arbeidet ble ledet av den finske astronomen Fredrik Woldstedt og foregikk helt frem til 1845. Samtidig fortsatte Tenner å utvide meridianbuen sørover.
I 1844 ble Struve og Tenner kalt inn til møte med den øverste militærledelsen i Russland. Der ble det bestemt at meridianbuen skulle utvides helt til Izmail ved Svartehavet. Senere samme år reiste Struve til Stockholm for en audiens med kong Oscar I av Sverige og Norge. Der ba han om hjelp med å utvide meridianbuen helt til Barentshavet. Forslaget ble akseptert i svensk-norsk statsråd i 1845. I Norge ble arbeidet ledet av astronomen og fysikeren Christopher Hansteen, og i Sverige av astronomen Nils Haqvin Selander. I 1852 var alt feltarbeidet avsluttet og tre år senere ble resultatene av målingene publisert. 1855 regnes derfor som avslutningsåret for prosjektet den russisk-skandinaviske meridianbue, som i dag kalles Struves meridianbue og har fått verdensarvstatus.