Om Struves meridianbue

Innhold:

Riksantikvarens video om Struves meridianbue

Ulf-Terje Nyheim Eliassen, tidligere prosjektleder for forprosjektet til verdensarvsenteret, forklarer hva Struves meridianbue er i denne videoen fra Riksantikvaren.

De norske målepunktene på UNESCOs verdensarvliste

I Norge finnes det totalt 25 målepunkter som ble brukt i oppmålingen av Struves meridianbue. 15 av dem tilhører hovednettet, mens 10 er en utvidelse av dette og hører til ekspansjonsnettet. Av disse 25 punktene er fire valgt ut som de offisielle representantene for Struves meridianbue i Norge.

De fire målepunktene er:

Klikk på kartet eller listen over for å lese mer om målepunktene.

Klikkbart kart over de norske målepunktene

Hvordan måle jordas form

Jorda ser rund ut, men den er ikke en perfekt kule. Den er litt flatere ved polene og litt bredere ved ekvator. Dette skjer fordi jorda roterer. Rotasjonen gjør at massen trekkes utover ved ekvator, mens den presses mer sammen ved polene. Isaac Newton mente på 1600-tallet at jorda måtte ha denne formen, men dette måtte bevises med målinger.

Struves meridianbue var en stor og nøyaktig oppmåling av jordas form og størrelse. Den ga viktig kunnskap om jorda og fikk stor betydning for geovitenskapen.

Triangulering – måling med vinkler

For å finne avstander og kartlegge jordas overflate brukes en metode som kalles triangulering.

Metoden går ut på å måle vinkler mellom flere punkter i terrenget. Ved hjelp av et instrument som kalles teodolitt, sikter man mot et kjent punkt og måler vinklene mellom de ulike stedene. Når flere slike målinger settes sammen, kan man regne ut avstander og få en nøyaktig oversikt over landskapet.

Gammelt måleinstrument i messing - Klikk for stort bilde — En Repsold teodolitt. Foto: Kartverket

Alta basis, en nøkkel for nøyaktig måling

For å beregne avstander i terrenget måtte man starte med en kjent lengde der avstanden mellom to punkter ble målt nøyaktig. I Alta ble dette gjort med trestaver i en rett linje over et flatt område. Denne strekningen var nøyaktig 2250,689 meter lang.

Fra hver ende av denne linjen målte man vinkler til faste punkter i landskapet. Med disse målingene kunne man, ved hjelp av matematiske beregninger, finne avstanden mellom Alta basis og andre målepunkter. Totalt ble det målt opp ti slike basiser langs hele Struves meridianbue.

Astronomiske observasjoner bekreftet jordas form

For å finne ut hvordan jorda er formet, måtte man også måle forskjellen i breddegrad langs gradmålingsrekken. Dette ble gjort ved hjelp av astronomiske observasjoner. Totalt ble 13 slike stasjoner satt opp, blant annet én på Fuglenes i Hammerfest.

Målingene viste at én breddegrad er 359 meter kortere ved Svartehavet enn ved Finnmarkskysten. Det betyr at jordas krumming blir mindre jo nærmere polene man kommer – noe som bekrefter at jorda ikke er en perfekt kule, men litt flattrykt.

Hvem var oppmålerne?

Struves meridianbue er en transnasjonal verdensarv – det vil si at den går på tvers av landegrenser. Oppmålingen var et av de første store vitenskapelige samarbeidsprosjektene mellom flere nasjoner.

På begynnelsen av 1800-tallet vokste det frem nye vitenskapelige fagområder som krevde internasjonalt samarbeid, standardiserte metoder og presise målinger for å oppnå resultater men kunne stole på. Landmåling ble stadig viktigere fordi nasjonalstatene trengte nøyaktige kart. Men for å produsere nøyaktige kart måtte man forstå jordas eksakte form, altså hvor mye den var flattrykt ved polene. Struves meridianbue var et viktig skritt i denne prosessen.

F.G.W Struves første samarbeidspartner var Carl Friedrich Tenner. Tenner betegnes i dag som grunnlegger av vitenskapelig oppmåling. Allerede i desember 1815 mottok Tenner en ordre om å gjennomføre trigonometrisk og topografisk oppmåling av Vilna guvernement. Samtidig med Tenners oppmåling i Vilna, startet Struve med oppmåling nord for Jacobstad / Jekapils til den finske bukten. I 1828 møttes Struve og Tenner, og de ble enige om å implementere og integrere resultatene fra deres oppmålinger. Dette ble publisert i 1832.

Forlengelse av Struves meridianbue, den Russisk-skandinaviske gradmålingsrekken

Ideen om en lengre meridianbue tok form, og fra 1844 startet arbeidet med å få Sverige og Norge til å delta. Fra Sverige var det astronom Nils Haqvin Selander som ledet oppmålingene. Fra Norge var det Christopher Hansteen som fysiker og astronom. Hansteen deltok ikke på ekspedisjonene, slik Selander gjorde i Sverige. I Norge var det Klouman, Lundh og Lindhagen som utførte det praktiske feltarbeidet.

Struves meridianbue går i dag gjennom 10 ulike land. Men ble tidligere kalt den Russisk-Skandinaviske gradmålingsrekke da det på Struves tid kun var Norge og Sverige som var samarbeidspartnere. De øvrige landene lå da under Russland.

Lokale veivisere og hjelpere hadde stor betydning

De må ha leid inn lokale kjentmenn, signalbyggere / vardebyggere og hjelpere til transport med mer for å bygge 23 varder i Vest-Finnmark, som var et stort område uten utbygd infrastruktur. Det betyr at på 1800-tallet bidro våre forfedre i Hammerfest, Alta og Kautokeino slik at denne store vitenskapelige, samarbeidsbragden ble vellykket.

Friedrich Georg Wilhelm von Struve

FRIEDRICH GEORG WILHELM STRUVE Vasily Yakovlevich Struve FØDT 15. april 1793, Altona, Tyskland DØD 23. november 1864, St. Petersburg, Russland Friedrich Georg Wilhelm Struve var en tysk astronom som var særlig kjent for sine kataloger over dobbeltstjerner og for sitt arbeid med den Russisk-Skandinaviske gradmålingen (1816–1852), kalt Struves meridianbue.

Struve vokste opp i Altona (ved Hamburg) som på den tiden va under den danske konge.

Som 15-åring ble han forsøkt tatt til fange og vervet som soldat. Episoden førte til at familien valgte å flytte til Dorpat i Livland, hvor han fikk sin utdannelse ved universitetet. Dorpat er det som i dag kalles Tartu og ligger i Estland.

i 1813 ble Struve utnevnt til professor i matematikk og astronomi ved Dorpat.

Struve fremmet i 1820 et forslag til myndighetene om å utføre gradmålingsarbeid i Baltikum. Begrunnelse han brukte var at mange Europeiske stater allerede hadde gjort dette og at dette ville øke Russlands internasjonale anseelse. Han poengterte at at dette ikke bare ville være av vitenskapelig verdi men det ville også være av stor betydning for kartleggingen av landet.

i og med at gradmålingsberegningene gjort mellom 1816-1820 ble trukket inn i den russiske-skandinaviske gradmålingen, kan man si at arbeidet startet i 1816.

Kilde:

Store norske leksikon

Historien bak Struves meridianbue

Carl Friedrich Tenner

Carl Friedrich Tenner (1783 – 1859) Carl Friedrich Tenner ses på av mange som grunnlegger av geodesi i Russland.

Han ble i 1816 utnevnt til leder for de trigometriske og topografiske arbeidene i Vilna-området. (Vilna=Vilnius i Litauen). Det var disse målingene som ble benyttet som grunnlag i Struves meridianbue.

Senere fikk han ansvaret for feltarbeidet av forlengelsen av gradmålingsrekken til Staro-Nekrassowka i Ukraina, ved Svartehavet.

Carl Tenner var forøvrig fra Nerva i Estland. Han var en meget velutdannet offiser i den russiske hæren , og han hadde gjort en tapper innsats under Napoleonskrigen.

Kilde: Historien bak Struves meridianbue

Christopher Hansteen

Christopher Hansteen (1784 i Christiania, død 15. april 1873) Aasta Hansteen – Norsk kunstnerleksikon, Christopher hansteen var direktør for Norges geografiske oppmåling og for Christiania-observatoriet, som tilhørte universitetet.

Han ga uttalelse til departementet hvor han bekreftet gradmålingens betydning for vitenskapen.

Hansteen var ansvarlig for den norske delen av gradmålingen, men deltok ikke selv i feltarbeidet.

Hans forslag til utsendelse for feltarbeidet, altså fysisk rekognosering av punkter til gradmåling, basismåling og astronomisk observasjon, var offiserene Fredrik L. Kluman og Christopher A.B. Lundh.

Ekspedisjonen anså han som å bli svært tøff og vanskelig. han skriver blant annet at: "De to vilde komme til at utholde ualmindelige og overordentlige besværligheter".

At dette ikke bare var tomme ord, kommer frem av beskrivelsene i Struves senere verk om hele gradmålingen.

Nils Haqvin Selander

Fredrik L. Klouman

Fredrik Laurentius Klouman. Bildet er fra cirka 1870. Altså 20-25 år etter han drev feltarbeid i forbindelse med Struves meridianbue. https://digitaltmuseum.no/021048491498/fredrik-laurentius-klouman-xylografi Fredrik Klouman var en av to offiserer fra den norske arme som skulle rekognosere trigometriske punkter, reise signaler, finne hensiktsmessige steder for basismåling og egnede steder for astronomiske observasjoner.

Fredrik Klouman deltok i rekognosering i 1845, gradmålinger i 1846 og 1847. I tillegg 1850 og gradmålinger ut fra Alta basis.

Feltarbeidet var som en ekspedisjon å regne. Høye fjelltopper i ulent terreng måtte bestiges fra de alpine fjellene ved kysten til lange og våte myrer på Finnmarksvidda. Med seg hadde de tungt utstyr som måtte medbringes for å kunne gjøre målinger. Tidvis måtte de overnatte og være selvhjulpen med proviant i form av fiske og fangst av det som naturen kunne gi.

Christopher A.B Lundh

Christopher A. B. Lundh (1816-1865) maleri ukjent

Christopher A. B. Lundh var en av to offiserer fra den norske arme som skulle rekognosere trigometriske punkter, reise signaler, finne hensiktsmessige steder for basismåling og egnede steder for astronomiske observasjoner.

Lundh deltok i rekognosering i 1845 og gradmålinger i 1846.

Daniel Georg Lindhagen

Publisert av Linn Adelsten Christiansen

Sist endret 07.03.2025 13.48