Om Struves meridianbue

Struves meridianbue var et stort vitenskapelig oppmålingsprosjekt som resulterte i den første nøyaktige oppmålingen av en lengdegrad over lang avstand og fikk stor betydning for kartografi i ettertiden. Prosjektet var internasjonalt og ble gjort over 39 år og 2820 kilometer fra Izmail ved Svartehavet til Hammerfest i nord. Som et eksempel på vitenskapelig samarbeid på tvers av landegrenser og dens betydning for vitenskapen ble Struves meridianbue i 2005 skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste som den første teknisk-vitenskapelige verdensarven.

Innholdsfortegnelse

Hva er Struves meridianbue?

Struves meridianbue er oppkalt etter den tysk-russiske astronomen og geodeten Friedrich Georg Wilhelm von Struve (1793-1864). En meridianbue er en lengdemåling gjort langs en meridian, som er et annet ord for en lengdegrad. Betegnelsen meridianbue kommer av hvordan målingene følger Jordens krumning fra pol til pol. Meridianbuene ble målt med en kombinasjon av astronomi og triangulering og målte den fysiske avstanden mellom breddegrader langs en lengdegrad. På denne måten kunne man få nøyaktigere målinger av Jordens form og størrelse enn det som var mulig tidligere.

Les mer: Historien om Struves meridianbue

Hvilket formål hadde oppmålingen?

Isaac Newton mente på slutten av 1600-tallet at Jordens rotasjon gjør at den buler ut ved ekvator og er dermed ikke en perfekt kule, men heller flatere ved polene. Det gjør at kloden har en form som ligner mer på en klementin enn en klinkekule. Newtons teori ble bevist ved å måle meridianbuer nær ekvator og nær polene, som viste at avstanden mellom breddegradene er lengre jo nærmere polene man kommer. Man visste derimot ikke hvor mye flatere Jorden ble i nord og i sør. Struves meridianbue ble målt i første halvdel av 1800-tallet og ga samtidens mest nøyaktige måling av Jordens størrelse og flattrykning. Dette hadde stor betydning for kartlegging og avstandsmålinger i en tid hvor presis navigasjon ble viktigere og viktigere. Resultatene fra oppmålingen ble brukt som grunnlag til kart i hele Europa helt frem til satellittene tok over.

Les mer: Historien om Struves meridianbue

Hvordan måles en meridianbue?

Oppmålingen ble gjort ved å kombinere astronomiske observasjoner og en fysisk oppmålingsmetode kalt triangulering. Ved å måle vinkelen der man står til kjente stjerner på nattehimmelen kan man bestemme hvilken breddegrad man befinner seg i. Dette ble gjort flere steder langs meridianbuen, og viktigst på de to endepunktene. Slik fant man breddegradsforskjellen mellom de forskjellige punktene.

Deretter kunne man måle den fysiske avstanden mellom breddegradene ved å triangulere. Triangulering er en landmålingsmetode hvor man bestemmer avstand ved å måle vinkler mellom faste punkter slik at de danner trekanter. Grunnen til dette er at dersom gradene til vinklene og lengden til én side i en trekant er kjent, kan man regne ut lengden til de resterende sidene. Derfra kan man bygge et ‘nett’ av trekanter. De nye trekantene bygger på kjente lengder og gjør det mulig å regne ut nye lengder når vinklene er målt. Slik kan man måle nøyaktig over lange avstander.

Hva er en basis og et ekspansjonsnett? Hvordan fant man lengdene i hver trekant? Hva slags utstyr brukte man? Les mer: Hvordan ble Struves meridianbue målt?

De norske målepunktene

Struves meridianbue består av 265 målepunkter og 15 av dem ligger i Norge. I tillegg er det 10 punkter som tilhører ekspansjonsnettet fra basismålingen i Alta. Av disse er det fire punkter som er valgt ut til å representere Norge på verdensarven Struves meridianbue.

De fire målepunktene er:

Du kan også trykke på kartet for å lese mer om de forskjellige målepunktene. Alle målepunktene kan også besøkes på vår digitale omvisning i 360 grader.

Klikkbart kart over de norske målepunktene

Et internasjonalt prosjekt som ble verdensarv

Av nesten 1300 verdensarvsteder er det kun 51 som går på tvers av grenser. Meridianbuen går i dag gjennom ti land, men da den ble målt mellom 1816 og 1855 gikk den kun gjennom tre land; Norge, Sverige og Russland. På den tiden var Russland et stort rike som styrte Finland, Estland, Latvia, Litauen, Belarus, Moldova og Ukraina. I dag går Struves meridianbue ikke lengre innom fastlands-Russland; kun en liten øy i Finskebukta.

Prosjektet Struves meridianbue ble gjennomført av vitenskapsfolk og medhjelpere fra forskjellige land og etnisiteter. Spesielt viktig er også støtten prosjektet fikk av kong Oscar I av Sverige og Norge og tsarene Alexander I og Nicolaj I av Russland, som viste monarkisk villighet til internasjonalt samarbeid i en tid med mye spenning og rivalisering blant europeiske stater.

Den teknologiske fremgangen prosjektet representerer og samarbeidet den fremmet gjorde Struves meridianbue verdig UNESCOs verdensarvliste.

De som målte meridianbuen

Prosjektet Struves meridianbue foregikk over nesten 40 år og krevde koordinering av mange mennesker over lang avstand. Arbeidet var også støttet av lokalbeboere langs hele meridianbuen som bidro med utstyr, arbeid og annen praktisk hjelp.

Under kan du lese mer om de som var mest sentrale for arbeidet i Norge.

Friedrich Georg Wilhelm von Struve

FRIEDRICH GEORG WILHELM STRUVE Vasily Yakovlevich Struve FØDT 15. april 1793, Altona, Tyskland DØD 23. november 1864, St. Petersburg, Russland

Friedrich Georg Wilhelm von Struve ble født 15. april 1793 i Altona, som i dag er en bydel i Hamburg. 15 år gammel reiste Struve til slektninger i Dorpat i det russiske riket for å unngå å bli vervet som soldat i Napoleonskrigene. Han begynte som student på universitetet i Dorpat og ble i 1813 professor i matematikk og astronomi. Selv om Struve var etnisk tysk, tok han russisk statsborgerskap i løpet av livet.

I 1816 begynte han oppmålinger av Livland, og søkte i 1820 om støtte fra tsar Aleksander I til å gjøre lengre oppmålinger nordover. Senere møtte han Carl Friedrich Tenner, som hadde gjort sine egne oppmålinger lengre sør. De ble i 1828 enige om å samarbeide.

Struve ønsket å ytterligere forlenge meridianbuen han og Tenner hadde målt, og fikk videre støtte av den nye tsaren, Nikolaj I. I 1839 ble han direktør for det nye Pulkovo-observatoriet utenfor St. Petersburg og ble mindre involvert i feltarbeidet til meridianbuen. I 1844 reiste han til Stockholm for en audiens med kong Oscar I av Sverige og Norge, og ba ham om å utvide meridianbuen gjennom Norge og Sverige til Barentshavet. I 1855 var den russisk-skandinaviske meridianbue, som det het i samtiden, ferdig. Resultatene ble publisert i 1857 og 1860 i to bind med Struve som redaktør.

Struve døde i 1864 i St. Petersburg, 71 år gammel. I tillegg til meridianbuen var han også kjent for mange astronomiske observasjoner.

Carl Friedrich Tenner

Carl Friedrich Tenner (1783 – 1859)

Carl Friedrich Tenner ble født i 1783 i dagens Estland. Tenner ble interessert i topografi som ung og studerte topografi og astronomi i kartavdelingen til den russiske hæren. Han gjennomførte oppmålinger og kartlegging av området rundt St. Petersburg og deltok senere i slag mot den franske invasjonsstyrken i den første Napoleonskrigen, hvor han også ble dekorert. Tenner hadde gjennom livet sitt stor viktighet for utviklingen av geodesi i Russland.

Etter krigen ble Tenner beordret til å gjennomføre oppmålinger i Litauen, hvor han også begynte å måle en meridianbue som et biprodukt av oppmålingen. Senere fikk han ansvaret for målinger i Belarus. I 1828 møtte han Friedrich Georg Wilhelm von Struve, og de ble enige om å samarbeide om en lengre meridianbue.

Mens Struve søkte å utvide meridianbuen nordover, hadde Tenner ansvaret for å forlenge den sørover. Etter at Struve ble direktør for observatoriet i St. Petersburg fikk Tenner ansvar for alt feltarbeidet etter 1844. Deretter fullførte han utvidelsen av meridianbuen helt til sitt sørligste punkt i Izmail ved Svartehavet.

Carl Friedrich Tenner døde i 1860, noen få år etter prosjektet ble avsluttet. Tenner var svært viktig for Struves meridianbue; faktisk så viktig at noen mener meridianbuen bør kalles Struve og Tenners meridianbue.

Christopher Hansteen

Christopher Hansteen (1784 i Christiania, død 15. april 1873) Aasta Hansteen – Norsk kunstnerleksikon,

Christopher Hansteen ble født i 1784 i Oslo og var en norsk fysiker og astronom. I 1816 ble han professor i anvendt matematikk og astronomi på Universitetet i Oslo. Hansteen grunnla Universitetsobservatoriet og var direktør for Den geografiske oppmaaling fra 1817 til hans død i 1873.

Etter at Struve foreslo å utvide meridianbuen gjennom Norge og Sverige ga Hansteen støtte til forslaget. Da det ble vedtatt at arbeidet kunne begynne i 1845 ble Hansteen valgt til ansvarlig for den norske målingen. Han deltok ikke selv i feltarbeidet på grunn av alder og plikter ved universitetet.

Det var Hansteen som foreslo å sende de to offiserene fra den norske armé, Fredrik L. Klouman og Christopher A. B. Lundh til å gjøre feltarbeidet i Norge. Han bemerket at “De to vilde komme til at utholde ualmindelige og overordentlige besværligheter”.

Christopher Hansteen døde i 1873. Han er en av de mest betydningsfulle forskerne i norsk historie.

Fredrik L. Klouman

Fredrik Laurentius Klouman. Bildet er fra cirka 1870. Altså 20-25 år etter han drev feltarbeid i forbindelse med Struves meridianbue. https://digitaltmuseum.no/021048491498/fredrik-laurentius-klouman-xylografi

Fredrik Laurentius Klouman ble født i 1813 og var offiser i Den norske armé da han ble bedt om å gjennomføre feltarbeidet forbundet med oppmålingen i Norge.

Klouman var med på å rekognosere og forberede målepunkter i 1845 og 1846. I 1846 begynte han de første målingene sammen med Christopher A. B. Lundh, men hadde eneansvaret i feltarbeidet fra 1847 og fremover. Han fullførte trianguleringen i 1847. Fra 1850 dro han igjen nordover for å lede målingen av basisen og ekspansjonsnettet i Alta. Da samarbeidet han med svenske Nils Haqvin Selander, som skulle gjøre astronomiske observasjoner på Fuglenes i Hammerfest.

Han døde i 1885.

Christopher A.B Lundh

Daniel Georg Lindhagen

Daniel Georg Lindhagen (1819-1906) ukjent

Daniel Georg Lindhagen var en svensk astronom født i 1819.

Lindhagen arbeidet sammen med Struve ved Pulkovo-observatoriet i St. Petersburg. Derfra ble han sendt til Norge i 1849 for å gjøre de astronomiske observasjonene som var nødvendig for prosjektet på Fuglenes i Hammerfest. Han deltok også i oppmålingen av Alta basis.

Lindhagen døde i 1906.

Nils Haqvin Selander

Publisert av Linn Adelsten Christiansen

Sist endret 14.09.2026 16.00